Nye Berlinmurer
– ny ufriheter!

I år er det 35 år siden Berlinmurens fall.
For Høyres stortingspolitiker og leder i Europabevegelsen, Heidi Nordby Lunde, var dette et vitnesbyrd om hvordan «troen på demokrati og frihet river ned murer og bringer folk sammen».
Men var det så enkelt, som hun nylig hevdet i det EU-vennlige nettstedet «Altinget»?
Og er det sånn at etter Sovjet-Unionens oppløsning og EUs stadig øst-utvidelser, fikk millioner av mennesker et bedre liv?
Og at det europeiske «fellesskapet» er en trygg havn i en urolig verden?

Den amerikanske professoren Kristen Ghodsee har gransket og sitter igjen med et mer nyansert syn. I november-utgaven av Le Monde Diplomatique hevder han at de reformene som fulgte i kjølvannet av Murens fall, påførte folkene i Øst-Europa økonomiske og helsemessige skader i et omfang som kan sammenlignes med en krig.

For mange var begynnelsen lovende: Slutt på reiserestriksjoner. Slutt på overvåkning av et «hemmelig politi». Markedsøkonomi framfor planøkonomi. Rikelig med importerte konsumvarer, ikke lenger køer og varemangel.
At mange omfavnet endringene, og så vestlig demokrati som veiviser til et bedre liv, forundrer ikke.

Etter hvert kom blåmandagen.

• Med planøkonomiens fall forsvant retten til arbeid.
   
• Det sosiale sikkerhetsnettet - som dekket folks grunnleggende behov – ble oppløst.
   
• Inflasjon og devalueringer gjorde folks sparepenger nærmest verdiløse.
   
• Nærmere halvparten av befolkningen falt under Verdensbankens fattigdomsgrense.
   
• Produksjonen, sjølberging, levealder og fødselstall falt.
   
• Kriminalitet og korrupsjon eksploderte.
   
• Alkohol, narkotika og sjølmord tok livet av stadig flere.
   
• Ulikheter og utenlandsgjeld økte.
   
• Millioner ble tvunget til å flytte utenlands fordi det ikke lenger fantes arbeid i hjemlandet.
   
• Et fåtall tilranet til seg verdier skapt av fellesskapet. De ble den nye oligark-overklassen.
   

Stilt overfor sånne skjebner, forundrer det ikke at folk lette etter løsninger.Tilbake til det gamle, eller omfavne det nye?

I Russland hadde kommunisten Ziuagonov suveren ledelse foran daværende president Jeltsin. Få måneder etter, ved presidentvalget i 1996, vant allikevel Jeltsin. Hvorfor?
På grunn av milliarder med amerikanske dollarinsprøytinger. Jeltsin var bruden som skulle sminkes. De hadde ikke råd til å la han tape og risikere at Russland forlot en vest-vennlig markedsøkonomi.
At disse pengene nå kan synes bortkastet, er en annen historie. Det var jo Jeltsin som i sin tid utnevnte Putin til sin etterfølger.

Lignende fortellinger hører vi fra det øvrige Øst-Europa.
Folks levekår sank dramatisk. Korrupsjonen blomstret. Den tidligere tryggheten var erstattet av sjokk og rådløshet.
Hva var løsningen?
Med vestlig etterretning, undergraving, konsulenthjelp og propaganda, og med godt betalte vestlig-finansierte NGOere* som spydspiss, ble valget enkelt. At det både ble NATO og EU var ingen overraskelse.

Den canadiske forfatter Naomi Klein kaller sånt for sjokkterapi. Skape en umulig situasjon der folk har mer enn nok med å la hverdagen gå opp og ikke har annet valg enn å godta det som tidligere var uspiselig.

Våre hjemlige EU-tilhengere, anført av Europabevegelsen, prøver nå på det samme i forbindelse med Ukrainakrigen.
De spiller på folks engstelse, bryter med tidligere tiders samstemmighet og vil ha oss raskest mulig inn i EU.
Heldigvis synes opinionen å være mer våken: Enda mer EU betyr enda mindre sjølstyre og gir ingen fredsgaranti.

Berlinmuren er historie. Den sikret den jevne øst-tysker et liv i trygghet, og der grunnleggende behov ble dekket, men samtidig: Der vår "vestlige luksus" - friheten til fritt å reise utenlands - var begrenset.
Seinere er nye murer bygd.
I Palestina og Gaza sperres folk inne og myrdes i titusenvis.
USA bygger mur mot Mexico for å hindre innvandring.
I Europa befester EU grensene mot omverdenen.

90-årene ga verden en enestående sjanse til å «rive gjerdene». Oppløse maktblokkene, ruste ned og bruke våpenmilliardene til å bygge en fredeligere og mer rettferdig verden.
Mens Russland lå med brukket rygg og kineserne var opptatt av å løfte millioner opp fra fattigdom, valgte i stedet våre ledere å utvide NATO, gjenopprette gamle fiendebilder og innlede nye rustningskappløp.

EU – og NATO – er ingen trygg havn i en urolig verden.
De snarere skaper og vedlikeholder en verden bygd på urettferdighet og undertrykkelse.

Jan Christensen

*NGOere – ofte godt betalte lokale som jobber i ikke-statlige, ofte utenlandskfinansierte, organisasjoner.